http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=555628

Her forsvant meteoren i havet.(klikk)

(vg har også skrevet om saken)

Meld deg inn her, og motta medlemsbladet
Romfart, nyhetsbulletinen Romfart Ekspress
og eRomfart: Elektroniske nyheter via e-post

Hjemmeside: www.romfart.no

For astrobiologer, forskere som ser på
mulighetene for liv utenfor Jorden, er dette en
svært interessant observasjon. Mye av metanet i
jordatmosfæren kommer nemlig fra en spesiell type
bakterier som skiller ut metan som et
avfallsprodukt. Metan frigis imidlertid også ved vulkansk aktivitet.

Forskerne har ingen observasjoner som tyder på at
det er noen form for vulkansk aktivitet på Mars i
dag. At det har vært slik aktivitet tidligere, er
sikkert. Det ser man fra de mange utdødde vulkankjeglene på planeten.

Den sikre påvisningen av store utslipp av metan i
Mars-atmosfæren reiser derfor med full tyngde
spørsmålet om det kan være levende organismer der.

Dersom metanet på Mars kommer fra
mikroorganismer, befinner de seg sannsynligvis
langt (minst flere meter) under overflaten. De må
være i områder der det kan tenkes å være flytende
vann. Flytende vann kan ikke eksistere på
Mars-overflaten, fordi trykket i atmosfæren er for lavt.

På Jorden finnes det mikroorganismer for eksempel
2-3 km under Witwatersrand-bassenget i
Syd-Afrika. Naturlig radioaktivitet deler der
vannmolekyler til molekylært hydrogen (H2) og
oksygen. Organismene bruker hydrogen som energikilde.

Man kan tenke seg en tilsvarende situasjon på
Mars. Mikroorganismer kan ha overlevd i
milliarder av år under laget med permafrost i
Mars-overflaten. Der kan det tenkes av vann er i
flytende form, at radioaktiv stråling gir energi
og at karbondioksid er en kilde til karbon. Et
metanmolekyl består av ett karbonatom og fire hydrogenatomer.

Mikrober som produserte metan fra hydrogen og
karbondioksid, var blant de aller første formene
for liv som oppstod på Jorden. Om liv noen gang
har eksistert på Mars, kan det tenkes at disse
organismene kan ha hatt et stoffskifte som
innebar å produsere metan fra vann og karbondioksid.

Metan kan også dannes ved ikke-biologiske,
geologiske prosesser. Et eksempel er når jern
omdannes til rust (oksideres). Da produseres metan som et biprodukt.

På Mars har metan en forholdsvis kort levetid i
atmosfæren, fordi andre prosesser bryter ned
metanet og omdanner gassen til andre stoffer.
Mumma sier at da de så at det dukket opp store
mengder metan på Mars’ nordlige halvkule i 2003,
tyder det på at gassen nylig var sluppet ut fra
en eller annen kilde. I og med at metan raskt
brytes ned på Mars, kan det observerte metanet ikke ha vært lenge i atmosfæren.

Uansett om metanet er produsert av biologiske
eller geologiske mekanismer, eller begge, så vet
man ikke om gassen er produsert nylig. Det kan
tenkes at metanet er produsert for lenge siden i
underjordiske reservoarer på Mars og slipper ut
sommerstid. Kanskje blokkeres sprekker i
overflaten av permafrost om vinteren. Når våren
og sommeren kommer, fordamper noe av dette
vannet, sprekkene åpner seg og metan slipper ut
fra underjordiske reservoarer. Metanskyene som er
observert på denne måten, ble alle sett da det
var vår og sommer i områdene de befant seg i.

Merkelig nok så Mumma og medarbeiderne hans at
noen av metanskyene inneholdt vanndamp, mens andre ikke gjorde det.

Metanskyene opptrer over områder der det på
overflaten er spor som viser at det tidligere har
vært is i bakken eller at det har strømmet vann
der. For eksempel så de metanskyer over områder
som øst for Arabia Terra, over Nili
Fossae-området og over den sydøstlige delen av
Syrtis Major. Sistnevnte er en gammel vulkan med en diameter på 1200 km.

I tillegg til biologisk og geologisk aktivitet,
er det en tredje mulig kilde for metan på Mars.
Det er nedslag av meteoroider eller kometkjerner.
Forskerne anslår imidlertid at meteoroider høyst
kan forklare 1 % av den metanmengden som nå er observert.

Om metanet kom fra en kometkjerne, måtte den ha
hatt en diameter på flere kilometer og måtte ha
truffet Mars i løpet av de siste få hundre år.
Krateret fra et slikt nedslag ville man ha kjent
til fra observasjoner gjort med romfartøyer.

Når metan kommer opp i atmosfæren, vil det spres
utover med vinder. Mumma og kollegene hans ser
ikke tegn til at det skjer. Metanet de har
observert, er konsentrert i gasskyer over
bestemte områder. Det tyder på at metanet brytes
ned før metanet i disse skyene rekker å fordele
seg jevnt utover i hele Mars-atmosfæren.

Det er mange måter å ødelegge metan på. En
mulighet er kraftige oksidanter på Mars, som for
eksempel perklorat. Dette er en oksidant som
Phoenix så tegn til (se eRomfart 2008-098).

I dag er det ikke mulig å si om metanet fra Mars
har biologisk eller geologisk opphav, eller begge
deler. Flere og nye observasjoner må til.

Om metanet skyldes vulkansk aktivitet, skulle man
forvente å se også gasser som etan, propan og
svoveldioksid. Svoveldioksid har Mumma og
kollegene hans ikke greid å observere. Om metanet
kommer fra mikroorganismer, vil man samtidig
forvente å se også en del andre gasser som bare
kommer fra biologisk aktivitet. Ennå er man ikke i stand til å observere slike.

NASAs neste Mars-kjøretøy, Mars Science
Laboratory (MSL), skal ha med et instrument som
kan gjøre svært følsomme analyser av metan.
Oppskytingen av MSL ble nylig utsatt til 2011 (se
eRomfart 2008-149). MSL vil greie å skille og
analysere mengdene av forskjellige typer metan.
Det kan gi viktige bidrag til å avgjøre om
metanet på Mars har biologisk eller geologisk opprinnelse.

Metan består altså av fire hydrogenatomer og ett
karbonatom. Hydrogen forekommer som vanlig
hydrogen (der det er ett proton og ett nøytron i
atomkjernen), deuterium (med ett proton og to
nøytroner i kjernen) og tritium (med ett proton
og tre nøytroner i kjernen). Det meste av metanet
inneholder “vanlige” hydrogenatomer. Mindre
mengder av metanet inneholder imidlertid også
andre hydrogenatomer. Levende organismer
“foretrekker” “vanlig” hydrogen. Ved å analysere
hvor mye det finnes av ulike typer metan, kan MSL
gi en pekepinn på om metanet på Mars har biologisk eller geologisk opphav.

Metanobservasjonene kan nå komme til å få
betydelig innvirkning på valg av landingssted for
MSL. Da MSL ble utsatt, satt NASA igjen med fire
kandidater til landingssteder. Like før hadde
NASA eliminert blant annet Nili Fossae, der det
nå er observert metan, som landingssted for MSL.
Årsaken er at Nili Fossae ligger for høyt for landingssystemet til MSL.

I de to årene frem til oppskyting av MSL kommer
NASA til å ta en mer detaljert gjennomgang av hva
landingssystemet til MSL kan greie. Likeledes vil
man se om det kan bli aktuelt å lande i et annet
område der det er observert metan.

De omtalte observasjonene av metan er gjort fra
Jorden, nærmeste bestemt Mauna Kea på Hawaii.
Mumma og kollegene hans har der brukt det ene av
de to store Keck-teleskopene og NASAs Infrared Telescope Facility.

Mumma og kollegene hans så de første tegnene til
metan på Mars i 1999. Så sterkere tegn i 2001.
Først i 2003 gjorde man observasjoner som var så
sterke at man var sikker på at man så metan på Mars.

NASA har for tiden to aktive romfartøyer i
Mars-bane, Mars Odyssey og Mars Reconniassance
Orbiter. Ifølge Mumma har ingen av dem
instrumenter som er egnet til å observere metan.
Det har derimot ESAs Mars Express, som da også
har observert metan i Mars-atmosfæren. Mumma sier
at Mars Express kan observere metan, men er
dårlig egnet til å måle variasjoner i metanmengden over tid.

Du kan lese om metanobservasjoner fra Mars
Express og mer om hvordan metan kan produseres og
nedbrytes på Mars i de to artiklene

Sakset fra: eRomfart 2009-004 fra Norsk Astronautisk Forening, forfattet av Erik Tronstad

På
http://www.romfart.no/eRomfart/Notiser/S/2009/2009004.asp
finner du fem bilder til denne notisen.
(nedenfor finner du beskrivelse til bildene på siden)

Bilde 1:
Fargekodet kart som viser konsentrasjonen av
metan på Mars da det var sommer på Mars’ nordlige
halvkule i 2003. Fargeskalaen under viser styrken
på konsentrasjonene. Tallet 30 betyr at blant én
milliard gassatomer, er det 30 som er metan.
Tettheten av metan er følgelig svært liten i
forhold til den dominerende gassen i
Mars-atmosfæren, karbondioksid. Selv om tettheten
av metan er liten, er det tusenvis av tonn av
denne gassen. Og noe må ha produsert den. (Trent Schindler/NASA)

Bilde 2:
Tenkt fremstilling av hvordan mikroorganismer
(vist som avlange, gjennomsiktige strukturer) kan
tenkes å produsere metan (blå kuler) under Mars-overflaten. (Susan Twardy/NASA)

Bilde 3:
Tenkt fremstilling av hvordan geologisk aktivitet
kan tenkes å produsere metan under
Mars-overflaten. I venstre del ser vi inn under
Mars-overflaten. Øverst er et (grålig) lag med
permafrost. Nedenfra kommer varme, her lava, opp.
Varmen gir flytende vann (blå årer). Disse
prosessene danner metan. Metanet strømmer ut av
skråningen som går diagonalt midt på bildet. Der
ser vi metanet drive som en grønnlig sky mot
høyre ute i atmosfæren. (Susan Twardy/NASA)

Bilde 4:
Fordelingen av metanskyer over deler av Mars.
Kartutsnittet går fra 60 grader nord (øverst) til
30 grader syd (nederst) og fra 330 grader vest
(nede til venstre) og til 270 grader vest (nede
til høyre). Rødt angir områder med høyest konsentrasjon av metan. (NASA)

Bilde 5:
Bilde i falske farger av geologiske strukturer i
Nili Fossae. Et instrument i ESAs Mars Express
har i Nili Fossae påvist store mengder med
leireholdige mineraler på overflaten. Disse er
senere også kartlagt med et instrument i Mars
Reconnaissance Orbiter. På bildet ovenfor er
oransje områder rike på leire. Leirmineraler har
en mineralstruktur som inneholder vann og kan
tenkes å bevare organiske materialer. Dette
området er derfor meget interessant for forskere
som studerer hvordan Mars var før og forhold som
da kan tenkes å ha understøttet liv. Oppdagelsen
av metan over Nili Fossae gjør dette området enda
mer interessant for de som ser etter tegn til
fortidig eller nåtidig liv på Mars. Blågrønne
områder er bergarter med store mengder av
mineralet pyroksin. Bildet ble tatt 24. mars 2007
med høyoppløsningskameraet til Mars
Reconnaissance Orbiter. (NASA/JPL/University of Arizona)

(artikkel i vg her)

Kollisjonskalkulator... se hva som skjer når når en komet eller astroide treffer en planets overflate.

Her er det mulig å se hva som kan skje hvis meteorittene de siste dagene hadde vært av et litt annet kaliber

Illustrasjon: NASA

Ikke så ofte man kan se så godt dokumentert nedfall av meteorer. Håper den blir funnet relativt hel. Spennende saker!

Se også Institutt for teoretisk astrofysikk “Norges 14. meteoritt funnet på unik måte”

Definisjon av meteoritt og meteor ..

Meteoritt
En meteoritt er et meteoride som har falt ned på jorden som en meteor. Meteoritter består oftest av silikatmineraler (95 %) og ulike jern-nikkel-legeringer eller kombinasjoner av disse.

Meteor
En meteor er den synlige banen til en meteoride som trer inn i en planets atmosfære. På populærspråk blir meteorer ofte kalt stjerneskudd. Hvis de er svært kraftige kalles de gjerne ildkuler. En meteroide består oftest av små partikler på størrelse med sandkorn, som reiser gjennom rommet med hastigheter opptil 72 km/s.

Den synlige lysstrålen ldes at den voldsomme oppbremsingen gjør at molekylene meteroiden passerer, blir ioniserte . De fleste meteroider fordamper før de kommer ned til jorden.

En veldig god side med masse informasjon og heftig materiale.
Oversiktlig og lett navigerbar.

12 January 2009: The Trapezium Cluster

The Orion Nebula is arguably the finest of all nebulae within the Milky Way visible from the Northern Hemisphere. With a gaseous repository of 10 000 suns, and illuminated by a cluster of hot young stars, the clouds of Messier 42 — as it is also known — glow with fantastic colours and shapes, giving us a bird’s eye view of one of the greatest star forming nurseries in our part of the Milky Way. Messier 42 is a complex of glowing gas, mostly hydrogen but also helium, carbon, nitrogen, and oxygen in decreasing amounts, located 1500 light years away. At its very heart, we find the Trapezium, a group of four very hot stars that illuminate the nebula. They are the brightest of an extended cluster of several thousand young stars many of which lie unseen within the opaque gas and dust. Amazingly, whilst the Orion Nebula is easy to identify with the unaided eye, there is apparently no written record of its existence before the 17th century.

This image is based on data acquired with the 1.5 m Danish telescope at the ESO La Silla Observatory in Chile, through three filters (B: 60 s, V: 30 s, R: 21 s). East is at the upper right corner and North is at the lower right. This image in high-resolution is available in the image archive.

Credit: ESO/IDA/Danish 1.5 m/R.Gendler, J.-E. Ovaldsen, and A. Hornstrup

via ESO – Visual of the Week – Archive.

Credits: ESA , ID number: SEM2GT1PGQD